Sier takk for seg til OUS
Christel Brurås-Leine orker ikke lenger jobbe på Oslo universitetssykehus. I dag har hun sagt hvorfor i aviser og radio.
I Aftenposten har sykepleier Christel Brurås-Leine i dag kronikken "Takk for meg" på trykk. Hun forteller om hvordan arbeidsmengden på jobben har blitt så stor at hun har sagt opp jobben på Oslo universitetssykehus (OUS).
Hun har også blitt intervjuet på radio i dag.
Kjenner seg igjen
– Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra både
kolleger, tidligere kolleger og ukjente sykepleiere. Jeg har
truffet mange med innlegget, ser det ut til. –
Hva sier de? – At de kjenner seg igjen. De er veldig glad for at noen
sier fra. Noen sier at jeg er tøff og modig, men jeg føler meg ikk
eså veldig tøff. Jeg føler mer at jeg har både rett og plikt
til å si fra.
Innlegget, som hun også har sendt til Sykepleien, skrev hun
fordi hun ikke hadde lyst til å gå i stillhet fra det hun kaller et
synkende skip. – Nå har over 1 300 delt lenken til artikkelen på Facebook,
forteller hun Underbemannet
– Når vi er så lavt bemannet, særlig med sykepleiere, er det
ikke noen buffer når noe akutt skjer. Hvis for eksempel en pasient
har store smerter, forsvinner mye av sykepleierressursene der. Brurås-Leine viser til at grunnbemanningen ikke er godkjent av
Sykepleierforbundet. Fikk nok etter sammenslåingen
– Siden avdelingene på Aker og Ullevål ble slått sammen.
Det skjedde i slutten av august. Da skulle alt skje samtidig: Vi
måtte bygge opp et nytt arbeidsmiljø, lære opp nye kolleger,
samtidig som en allerede presset grunnbemanningen ble ytterligere
redusert. Trykket på posten økte enda mer, og jeg fikk
nok. Etter å ha strukket seg i lengre tid, ble det umulig å utføre
jobben på en faglig forsvarlig måte. Christel Brurås-Leine sa opp for at par måneder siden og
fortsetter på avdelingen til 1. november Tobarnsmoren har nå sluttet å jobbe overtid når arbeidsmengden
skyldes underbemanning. – Som sykepleier er jeg jo juridisk forpliktet il å
dokumentere, men hvis det ikke er rom for å gjøre det innenfor
arbeidstiden, velger jeg heller å skrive avvik enn å jobbe overtid.
Da får jeg synliggjort at vi ikke er nok sykepleiere på jobb. Hun viser til at sykepleiere ofte er rammet av
flink-pike-syndromet – deriblant henne selv: – Vi jobber ofte hardt for at pasienter ikke skal bli
berørt. Men så lenge vi jobber så hardt, får vi høre: "Det
går jo bra." Jeg pleier å svare: "Det
går, men det går ikke
bra." Så lenge man bare fortsetter uten å si fra, blir
ikke arbeidspresset synliggjort. Får støtte
I november begynner hun i ny jobb på et sykehjem. –
Tror du det blir mindre å gjøre der? – Det blir sikkert ikke noen dans på roser, men det blir
noe annet. Pasientgruppen er litt mer stabil og det blir mer
forutsigbart. Dessuten brenner jeg for den pasientgruppen. Hun har tenkt å videreutdanne seg innen geriatri når barna blir
litt større. –
Stemmer ikke
- Den jobber like hardt som oss ute på post for å få det til å
gå rundt. –
Hvem retter du kritikken mot? – Jeg er ikke ute etter å peke ut noen spesielle. Jeg er
mer ute etter å vise konsekvensen av det som blir gjort. Jeg
reagerer når jeg hører noen si at sammenslåingen ikke går ut over
pasientene, for jeg vet jo at det ikke stemmer. Brurås-Leine håper at hennes utspill kan føre til at flere
sykepleiere bli trygge nok til å si fra hvis de føler
arbeidspresset er overveldende. – Særlig de ferske.
–
Hvilke reaksjoner har du fått?
Brurås-Leine har jobbet på en kirurgisk akuttpost på Ullevål i
tre år.
–
Hvor lenge har du tenkt på å si fra?
Hun har fått hundre prosent støtte av kollegene sine, også av
ledere på andre avdelinger. Og hun har fått positive
tilbakemeldinger fra tidligere pasienter.
Christel Brurås-Leine understreker at det ikke er
avdelingsledelsen hun kritiserer.
0 Kommentarer