Syfilis: Pokker til sykdom!

«Da jeg var kommet meg efter anfallet dernede, så sa lægen meg det, at når det kommer tilbake så er der ikke noe håp mer.»

Dette er ordene fra Osvald til sin mor, fru Alving, i det store Ibsen-dramaet «Gjengangere» fra 1881.

Tre stadier

Syfilis er en seksuelt overført sykdom forårsaket av bakterien Treponema pallidum. I første stadiet får den smittete sår, vanligvis på kjønnsorganet. I andre stadiet sprer infeksjonen seg til resten av kroppen. Den smittete blir slapp, får feber og kan oppleve håravfall og utslett. Hvis den smittete opplever at sykdommen utvikler seg til stadium tre, kan flere type tilstander utvikle seg. Den mest fryktete er nevrosyfilis. Den gir en form for demens, paralysis generalis, som angriper sentralnervesystemet.

1909 rapporterer Norges Officielle Statistik om at 71 inneliggende sinnssyke på sinnssykeasylene rundt om i landet er pasienter med tilstanden paralysis generalis, en tilstand som kan oppstå i tredje stadium av syfilisens herjinger, samme tilstand som Osvald snakker med sin mor om.

Det er grunn til å tro at den lave legetettheten gjorde at det var en betydelig underdiagnostisering av sykdommen i landdistriktene, slik det også var med spanskesyken i 1918. En rekke sinnssyke var jo også i privatpleie.

Flest menn

Jeg husker fra min tid som pleiemedhjelper på Rotvoll asyl i Trondheim for over førti år siden, at noen avdelinger hadde slike tilfeller, mennesker, de fleste menn, som hadde ignorert de tidligste signalene om at de hadde blitt smittet av den fryktete sykdommen. Kanskje ropte de som Osvald, «Gi meg Solen, mor», om nettene når marerittene red dem? Kanskje hadde de ervervet sykdommen i Tysklandsbrigaden etter siste krig, eller som sjømenn på barer i Amsterdam eller Østen? Ettersom tilstanden rammet dobbelt så mange menn som kvinner, er det ikke urimelig å anta at sykdommen var ervervet på arbeid i utlandet. Tilstanden synes også å ha vært vanligere i kystnære strøk enn i innlandet.

Av statistikken som er presentert på Folkehelseinstituttets nettsider, vises en oppsving for sykdommen 1940-årene med en topp i 1943. Da ble 2773 nye tilfeller av syfilis registrert, ifølge Statistisk sentralbyrå.  

Smurte med kvikksølv 

Etter krigen har syfilis blitt behandlet med antibiotika. Før fantes det ikke noen effektiv kur for sykdommen.

Fra 1500-tallet var behandlingen smørekurer, blant annet med kvikksølvsalve, som kunne være minst like dødelig som sykdommen. Men etter hvert kunne man diagnostisere tilfellene med den såkalte Wassermann-testen, som ble utviklet i 1906.

Feberbehandlingen var ikke uvanlig for tilstanden syfilis på den tiden. I et appendiks til Norges Officielle Statistikk av 1923 beskrives flere tilfeller, og reaksjonen på behandlingen:

«(…) Det tredje tilfelle, en kvinne, var blitt smittet av sin mann med lues (latinsk for syfilis= Lues venerea) for 8 år siden, og fikk de første tydelige sygdomstegn (følelsesavstumpning og kritikkløshet) i januar 1922. Der utviklet sig temmelig raskt en sløvhetstilstand, som nødvendiggjorde asylinnleggelse. Der var positiv Wassermann, talebesvær; pupillene noget små, men reagerte ved innleggelsen 28de mars 1922 både for lys og akkommodasjon, sterkt forøkede senereflekser, ustø gang. Der var storhetstanker og urenslighet. Hun blev podet 26de januar 1923, fikk kinin allerede 30te januar (den dag 1 gr., senere 0,5 3 ganger daglig), hadde 7de aften efter 38,4, 9de aften 38,9, kvellen efter 39,4, hvorefter temperaturen gikk ned til det normale. Nogen virkning på paralysen av en infeksjon, som blev behandlet spesifikt så raskt, var naturligvis ikke å vente, og paralysen forløp da også ganske som vanlig, inntil patienten døde 17de april 1924(…)».

Syfilisbyen Trondheim

Syfilis som kjønnssykdom var ukjent i Europa før européerne oppdaget Amerika i 1492. I Norge ble den første gang beskrevet i 1518. Sykdommen har blitt forvekslet med andre sykdommer med liknende symptomer, som lepra, psoriasis og kopper.

Trondheim hadde en slags posisjon som syfilis-by allerede på 1500-tallet. Det kan ha hatt sammenheng med det store antallet pilegrimer som kom til byen, ifølge professor dr.philos. Jan Brøgger. Arkeologitidsskriftet Spor, ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, er av en annen oppfatning, nemlig at sykdommen var endemisk eller stedegen på grunn av folketetthet og dårlig hygiene. Hvis de 95 skjelettene (ved Olavskirken) som er undersøkt er representative for bybefolkningen i Trondheim, vil det si at kanskje 20–30 prosent led av syfilis. «En slik høy infeksjonsprosent, hvis den er riktig, taler i retning av en endemisk form og viser at syfilis var allment utbredt i samfunnet», skriver Åse Tangerud i Spor nr. 1. 1993.

Hellige år skapte imidlertid høykonjunkturer for herberger og lettsindig omgang, likeens de kommunale badehusene i den norske senmiddelalderen. Etter hvert ble syfilis en skambelagt sykdom. Jan Brøgger forteller i boken  Epidemier at leger i Sverige lot seg bestikke til å oppgi en annen dødsårsak enn syfilis. Viktoriatiden var i ferd med å gjøre sin innmarsj. 

Albertine

Syfilisen blusset for alvor opp i Norge på 17- og 1800-tallet. Samtidig bygde amtene ut sykehusene.

Tiltak i storbyene ble i tillegg streng kontroll med gledeshus og prostituerte. Like før jul i 1886 kom en kontroversiell bok som beskriver dette kontrollregimet som rammet de prostituerte, Albertine av maleren og forfatteren Christian Krohg. Boken ble beslaglagt dagen etter den kom ut fordi den skal ha krenket den offentlige moral.

Christian Kroghs journalistiske maleri,  Albertine i politilegens venteværelse, anskueliggjør også de offentlige myndigheters klassespesifikke normative sanksjoner i møte med sykdommen. Det var Sunnhetsloven av 1860, med sju særlover, som ga myndighetene hjemmel for tvangsinngrep og tvangsinnleggelse for behandling. Likeens begrenset ekteskapsloven muligheten for den som har kjønnssykdom til å gifte seg.

Etter at antibiotikumet gjorde sitt inntog, ble bestemmelsen etter hvert slumrende paragrafer. Men da AIDS ble oppdaget på 1980-tallet tok flere til orde for omfattende tvangstiltak.

Enkelte akademikere har hevdet at puritanismens inntog i den viktorianske epoke var en direkte reaksjon på syfilisens herjinger i det 19. århundre.

Kjendiser og syfilis

Det var ikke bare jenter i de lavere sosiale lag, sjømenn og soldater som ble rammet av syfilis. Mange store kunstnere, musikere og tenkere har skildret sitt møte med «kjærlighetens bøddel».

I sitt mest kjente verk, Candide, beskriver Voltaire syfilisen og behandlingen gjennom skikkelsen Pangloss, som er Candides lærer. Pangloss er syfilitiker, og etter innstendige bønner fra Candide legger han seg inn til behandling, trolig kvikksølvbehandling: «I denne kuren mistet Pangloss bare et øye og et øre. Han skrev like bra som før og kunne aritmetikk på rams», skriver Voltaire.

Karen Blixen er vel den mest kjente syfilitiker ved siden av Nietzsche, som ble sinnssyk allerede som ganske ung.

Også Shakespeare skal ha vært syfilitiker. Flere steder i sine verker nevner han «pox», altså en slags kopper, «malady of France», altså den franske syke, the «infinite malady», og «the hoar leprosy», som viste hvor god innsikt han hadde i syfilisens smertelige psykiske og fysiske tortur.

Syfilisens plagsomme pox eller pokker, som Shakespeare beskriver i sine sonetter, har også gått inn i det norske språket. Uttrykket pox er opphav til uttrykket «pokker» og «for pokker». Pokker, eller store pokker er syfilisens primære og sekundære stadiums symptomer, versus små pokker som var kopper og i senere tid vannkopper. En av Norges største epidemiologer, Fredrik Grøn, gikk gjennom regnskapene ved Bergen Kongsgaard og fant beviser i en dom om en Beritte Klubbe som gjorde seg til «pocke læge» i hansabyen på 1500-tallet (Tidsskrift for Den norske legeforening 10. 1912).

I begynnelsen ble syfilisen altså kalt for pocker, etterhånden radesyke hvorfra begrepet radmager stammer fra. Radesyken forsvant på mystisk vis midt på 1800-tallet. 

Osvald blir gal

På slutten av tredje akt i Ibsens  Gjengangere er Osvald blitt fullstendig gal av syfilisen; han har fått fulminant paralysis generalis og laller bare. «Gi meg Solen, Mor!» Det er Osvalds lille rest av forstand som roper om at moren må få ham ut av det store mørket som nå omgir ham.

Ibsen hadde god kunnskap om den medisinske vitenskap og gir oss her et bilde på den ugjendrivelige tragedie som rammer offeret om han eller hun ikke oppsøker lege og får behandling i sykdommens initiale fase.

Syfilis i dag

Antall registrerte nysmittete de siste 5 år med syfilis i Norge er hittil 672 mennesker. Helsemyndighetene regner med at det kan ligge en del mørketall bak nysmittete med syfilis.

Av de 188 tilfeller som ble diagnostisert i 2016, var cirka 80 prosent menn som har sex med menn.

Folkehelseinstituttets har en liste over land med høy forekomst av syfilis, og asylsøkere fra disse tilbys test da personer som er smittet ikke nødvendigvis har symptomer på sykdommen. På listen er en rekke land i Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika. Eneste europeiske land på listen er Romania.