– Nå tennes tusen sykehjems-julelys

For to og et halvt år siden var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg, samboeren min og hunden vår flyttet ut av en leilighet i Oslo og inn i et rekkehus i Telemark. Jeg begynte jeg samtidig på jobb som sykepleier på en somatisk langtidsavdeling – et «sykehjem» – på byens lokale omsorgssenter.

Etter et hektisk første halvår som sykepleier, og den bratte læringskurven som hører med, følte jeg til slutt at jeg begynte å lande litt. Og det nærmet seg samtidig jul. Vinteren er i seg selv en mørk og tung tid for mange av beboerne våre. Mørket og kulden gjør en allerede liten verden enda mindre.

Men, heldigvis kan julen komme – for mange – som et lyspunkt i en ellers mørk tid.

Maksimum feiring

Jul på sykehjemmet er litt som å befinne seg i en amerikansk «Christmas store», hvor julestemningen er skrudd opp til ti – med juletre, julepynt, juleradio, juleservietter og juleservise.

Selv var jeg vant til at adventsstjernen kom på plass første søndag i advent og at det deretter sakte ballet på seg utover adventstiden til det hele kulminerte med trepynting lille julaften.

På sykehjemmet er julepyntingen på nivå med en middels omorganisering på en mellomstor bedrift. Det strekker seg over dager og uker.

Først hentes pynten ut fra lageret. Så, flere dager senere er alt fordelt ut og plassert. Gardinene har blitt julerøde, et bord er dekket av en hel juleby og sannelig er juletreet allerede på plass.

Julebrus og varm gløgg

I fjor tilbrakte jeg for første gang julaften borte fra min egen familie. På grunn av koronasituasjonen føltes det nærmest uforsvarlig å skulle dra til Oslo – på folkemunne kalt «episenteret» – kun uker før vi kunne tilby beboerne våre første dose med vaksine. Så da ble det julemorgen på avdelingen, og for første gang julaften med svigerforeldrene (det skulle bare en pandemi til).

I både 2020 og 2021 så jeg mye mer til beboerne og mine kolleger enn min egen familie. Og beboerne på sin side ser ofte oss pleiere mer enn sin. Et sykehjem skal fungere som et hjem, men det er også en arbeidsplass og en bygning med en tydelig funksjon.

Vi er på en helseinstitusjon med pasienter som krever tettere og hyppigere oppfølgning enn det som var forsvarlig at de kunne få når de faktisk bodde hjemme. Dermed blir julepynten også komplettert med IV-poser, sondemat, komfortrullestoler og butterfly-kanyler. For anledningen lyseblå – ikke julerøde – da venene fortsatt er sytrådstynne, selv etter tilstrekkelig inntak av væske i form av julebrus og varm gløgg.

Feiring uten familie

Å være sykepleier på sykehjem i en liten by har kanskje lært meg å sette enda mer pris på julen enn det jeg gjorde som «sivilist». I eget hjem møter man stort sett, igjen og igjen, bare de samme tradisjonene og rutinene. Bare tidvis avbrutt eller utfordret av de motstridende eller supplerende tradisjonene fra en eventuell svigerfamilie.

På sykehjemmet samles nærmest et uendelige antall tradisjoner, rutiner, forventninger og erfaringer. Blandet med fysiske og psykiske utfordringer og begrensninger som setter uforutsigbare og, for noen, uvelkomne rammer for julefeiringen.

Julen som var, ble for noen kanskje den første de feiret uten egen familie til stede. Enten på grunn av smittevernhensyn, eller kanskje for at akkurat dette året ble belastningen totalt for stort for en enkel familie å kunne håndtere på egen hånd.

For noen er håpet om å kunne få reise ut – få reise hjem et par timer på julaften – det som holder de oppe resten av året. For andre kan vissheten om at man ikke lenger klarer eller kan, være det som formørker sinnet, julaften og resten av året. Blandet med mistenksomheten, skammen, den store frykten, om at de kanskje egentlig ikke heller lenger vil.

Julens bakside

Vi har alle ulike forutsetninger for å takle tilværelsen som enten beboer eller sykepleier på en langtidsavdeling – et sykehjem. Og vi bærer med oss den vi er – både holdninger, kunnskap og forventninger – samt de kortene vi har fått utdelt her i livet.

I det ene øyeblikket er vi kanskje yngre, arbeidsføre som feirer julen med beboerne før vi reiser hjem til oss selv, eller til vår egen familie eller venner. I det neste er vi beboeren som fra lenestolen ser sykepleieren gå ut døren og videre ut, som inn i et parallelt univers. Et univers hvor snøen tilsier måking og skiturer og ikke bare ufremkommelige uteplasser og innetid.

For mange er julen en høytid som de ser frem til. Sterke, gode minner strømmer over og inn i nåtiden og kan bære selv de tyngste tanker gjennom de kalde månedene. Dette, blandet med den faktiske opplevelsen av jul på avdelingen, kan gjøre opplevelsen tilnærmet fullverdig. Kanskje attpåtil for noen bedre, da julen som alle andre høytider kan ha en betydelig bakside – ensomhet, avhengighet, knuste håp og forventninger.

Høytider kan være en vond vekker av minner om dem som har gått bort, eller muligheter og relasjoner man kanskje aldri fikk.

Da er det godt med en dag – eller kanskje bare et lite øyeblikk – hvor det å dekke de grunnleggende behovene muligens hovedsakelig kan bestå av et varmt stykke ribbe, litt riskrem, en gave og «Glade juul» sunget sammen rundt et stivpyntet plastjuletre fra Europris – som kanskje aldri har vært vakrere.