fbpx Hvor nyttig er helseforskning? Hopp til hovedinnhold

Hvor nyttig er helseforskning?

Ingvild ­Særvold Bruserud

Noe forskning tetter viktige kunnskapshull. Noe avdekker livsfarlig praksis, og endringer redder liv. Her er tre eksempler fra sykepleieres doktorgrader.

Vi spurte 173 forskere innen sykepleie om studiene deres har fått betydning for pasienter, helsepersonell eller helsetjenestene.

71 prosent svarte ja.

Undersøkelsen, som er utført av forskning.no og Sykepleien, viser at dette kan bety mye forskjellig. Noen studier redder liv, andre tetter kunnskapshull, mens andre igjen bekrefter at det sykepleiere gjør i dag, er god praksis.

Les mer om resultatene i lenken under: 

Så hva er nyttig forskning?

Flere av doktorgradene i undersøkelsen handlet om å finne fram tall og data som er relevante for pasienter og folk i Norge.

Ingvild Særvold Bruseruds studie gjorde det.

Pubertet i Norge

Bruserud er sykepleier og tok doktorgraden i 2020 på når norske jenter kommer i puberteten.

– Dataene som ble brukt av leger og sykehus, var gamle og dessuten fra en dansk studie fra tidlig på 1990-tallet. Det fantes ikke nye, norske data, forteller Bruserud.

Forrige gang noen forsket på pubertet i Norge, er veldig lenge siden. Den studien viste at snittalderen for første menstruasjon gikk ned fra 15,6 år på midten av 1800-tallet til 13,3 år på 1990-tallet, ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening.

Før Bruseruds studie hadde ingen forsket på brystutvikling hos jenter i Norge.

Tidlig eller sein?

Om foreldre tar med seg datteren sin til fastlege fordi de tror hun er tidlig utviklet, vil legen undersøke brystene og slå opp i referansene for pubertet.

For det er brystene som utvikles først. Har de startet å knoppe, er det tegn på at puberteten er i gang. Mensen kommer seinere – for noen jenter opptil fire år etter brystutvikling.

Men stemmer tallene fastlegen finner?

700 jenter

For å undersøke norske forhold sjekket Bruserud 700 jenter i alderen 6 til 16 år ved seks skoler.

– Jeg tok ultralyd av brystene deres, gjorde en vurdering av brystutviklingen, tok blodprøver og målte høyde og vekt. I tillegg spurte jeg dem om de hadde fått menstruasjon, sier Bruserud.

Det var frivillig å delta i undersøkelsen. Noen av barna syntes det var litt rart å bli undersøkt, men de fortalte hverandre at det ikke var så skummelt, ifølge forskeren. Dessuten fikk de en kinobillett for å delta.

Litt over ti år

Resultatene viste at norske jenter utvikler bryster cirka seks måneder tidligere enn det som er oppgitt i de eldre, danske tallene.

– Vi fant median alder for brystutvikling på 10,4 år og første menstruasjon på 12,7 år.

– Den nedre grensen er fortsatt åtte år. Det var også et viktig funn i studien min at det ikke er behov for å flytte på nedre grense, sier Bruserud.

For det har vært diskutert om man må endre grensene for hva som er for tidlig pubertet. I andre land har nemlig trenden vært at jenter utvikler bryster tidligere.

– Min forskning tyder på at det ikke har skjedd i Norge, sier Bruserud.

Nye tall for pubertet

Doktorgraden hennes på de 700 jentene ga nye referansetall for pubertet i Norge. Det er nå disse tallene legene bør sjekke om de skal vurdere tidlig eller sen pubertet.

– Vi publiserte resultatene fra studien i et vitenskapelig tidsskrift, og de nye referansene er publisert i Tidsskrift for norsk legeforening.

Hvor mange leger som faktisk bruker dem, er hun ikke sikker på.

– Jeg vet at flere har tatt dem i bruk, men vi har en jobb å gjøre med å gjøre tallene kjent. Kanskje vi også må gjøre dem enda mer tilgjengelige, selv om alle nå kan laste dem ned gratis og ta dem i bruk, sier Bruserud.

Det var også flere doktorgrader som undersøkte om etablert praksis i helsetjenestene faktisk fungerer.

Christine Råheim Borge

Å puste riktig

Christine Råheim Borge har jobbet med kolspasienter siden hun begynte som sykepleier i 1995. Da hun skulle velge tema for doktorgraden, ble det kols.

– Kolspasientene var mine hjertebarn. De fikk ikke så mye oppfølging.

– Jeg valgte pusteveiledning fordi det er noe sykepleiere selv kan gjøre for pasientene, sier Borge til forskning.no.

Tung pust er det største problemet for dem som har kols.

Ikke forskning bak praksis

Kolspasienter får endringer i luftveiene. Det gjør at de puster inn før de puster helt ut. Da får de restluft nederst i lungene, som presser på lungeblærene og fører til dårligere eksport av oksygen.

Dette gjør at de får et pustemønster som ikke er bra for dem. De puster fort og overflatisk .

– Det kan være bra for kolspasienter å puste sakte og dypt, sier Borge.

Da hun startet forskningen, var pusteøvelser for pasienter vanlig praksis i sykehus, på mestringskurs og lungerehabilitering til pasienter som slet med pusten.

Men ingen hadde forsket på pusteøvelsene. Den jobben gjorde Borge.

Med og uten veiledning

Hun hørte om en maskin som ble brukt i Sverige. Maskinen måler hvor fort pasientene puster og veileder dem til å puste sakte.

Maskinen gjorde det mulig å undersøke pusteveiledning vitenskapelig.

Borge delte kolspasienter i tre grupper. En gruppe fikk pusteveiledning, en annen gruppe hørte på musikk og den tredje var kontrollgruppe og fikk verken pusteveiledning eller høre på musikk. Alle brukte maskinen til å måle pustemønster 15 minutter morgen og kveld i fire uker.

Resultatet fra målingene viste at når kolspasientene fikk god veiledning fra sykepleiere eller annet helsepersonell, så endret de måten å puste på.

– Hensikten min var å teste veiledning av og øvelser på pusting i en skikkelig forskningsstudie med kontrollgruppe. Og det fikk vi gjort, sier Borge.

Kunnskap ut i praksis

– Jeg viste med forskning at en allerede etablert praksis fungerer. Studien min er én brikke på et stort kart, sier hun.

Hun formidler resultatene gjennom foredrag, undervisning og veileding på alle utdanningsnivåer innen sykepleie. Og hun er redaktør og medforfatter på en ny bok om lungesykepleie.

Helsedirektoratet gir nasjonale faglige retningslinjer om behandling av kols. Arbeidsgruppen som lagde retningslinjene, er godt kjent med Christine Råheim Borges studie. Men at sykepleiere også lærer opp i pusteøvelser, er ikke nevnt – kun fysioterapeuter.

– Det er imidlertid ikke et hinder for at sykepleier med nødvendig opplæring og kompetanse kan gjennomføre disse prosedyrene med kols-pasientene, skriver Helsedirektoratet i en epost.

Annen forskning gir ny kunnskap, som fører til endret praksis og kan redde liv.

Camilla ­Hardeland

Puster selv om hjertet stopper

Da førsteamanuensis Camilla Hardeland ved Høgskolen i Østfold startet på sin doktorgrad om hvordan operatørene på nødtelefonen 113 håndterte hjertestans, fantes det lite norsk forskning fra før.

Om du får plutselig hjertestans, kan det stå om minutter. Hvis de rundt deg starter hjerte- og lungeredning, har du større sjanse for å overleve.

Men vil de gi deg hjerte- og lungeredning?

Om lag halvparten av dem som får hjertestans, fortsetter å puste. Dette er ikke normal pust – mer gisp eller snork. Det kan også være ujevn, sakte eller overfladisk pusting.

Denne spesielle pustingen, som kalles agonal respirasjon, gir deg bedre sjanse for å overleve hjertestansen. Men den gjør også at de rundt deg kan misforstå. De skjønner ikke at det er hjertestans.

Også sykepleierne på 113-telefonen kan misforstå pustingen.

Riktig hjelp fort

Hvis de bare spør om pasienten puster, og ikke spør om pusten er normal eller unormal, kan det hende at de ikke gir veiledning om hjerte- og lungeredning.

Det var akkurat dette Hardelands forskningsprosjekt handlet om.

Først lyttet hun gjennom lydloggene til tre AMK-sentraler, altså de som betjener nødnummer 113. Når ga de veiledning til innringerne om hjerte- og lungeredning? Var det tilfeller av hjertestans med pusting der pasienten ikke fikk riktig hjelp?

Selv om det ikke fantes norsk forskning på feltet, visste Hardeland fra undersøkelser i andre land at for sen igangsetting av livreddende hjerte- og lungeredning var et problem.

– Det var en kjempeutfordring. Særlig at de som jobber på 113, ikke forstår at pasienten faktisk har hjertestans, sier Hardeland til forskning.no.

En tredel ble ikke oppdaget

Hun koplet lydloggene fra nødtelefonen til informasjon om pasientene det gjaldt.

At hjertestans ikke blir oppdaget i det hele tatt eller for sent, skjedde i en tredel av tilfellene der 113 ble ringt opp.

Dette var i 2013 da forskningsprosjektet til Hardeland startet opp.

– Det var ikke fokus på dette problemet, og sykepleierne på 113-sentralene trente i liten grad på dette, sier Hardeland.

Et annet stort problem var at de som jobbet på 113, heller ikke fikk tilbakemelding på om de hadde vurdert pasientene feil.

– Det var ingen som fortalte dem etterpå at pasienten hadde hjertestans. Da blir det umulig å lære, sier Hardeland.

Hun undersøkte praksis ved sentralene i Østfold, Vestfold og Oslo. Det var forskjeller. I Vestfold var de bedre til å gjenkjenne hjertestans.

Forskeren valgte Oslo-sentralen for å trene på å gjenkjenne hjertestans med pusting.

Det hjelper å trene

Sykepleierne og andre ansatte på sentralen fikk kurs og informasjon om hjertestans, og de fikk høre lydfilene fra nødsamtaler. Forskerne arrangerte fagdager med undervisning om hjertestans. Og ikke minst øvde de på å veilede andre i hjerte- og lungeredning.

Det ble også satt opp et system for tilbakemeldinger. De ansatte på sentralen fikk vite om de hadde gjenkjent hjertestans og hvor lang tid det tok før eventuell hjerte- og lungeredning ble startet.

Da forskningsprosjektet ble avsluttet, og Hardeland fikk sin doktorgrad, var det flere instanser som tok opplegget videre.

Forskningen hennes kom raskt til nytte.

Hvert sekund teller

Conrad Bjørshol er overlege i anestesi på Stavanger universitetssykehus. I 2017 og 2018 ledet han et nasjonalt prosjekt som skulle forbedre 113-sentralene sin håndtering av blant annet hjertestans.

Hardelands resultater kom til nytte.

De samlet alle 113-sentralene i Norge. Hardeland fortalte om studien sin og treningen.

Bjørshol forteller at alle sentralene gikk gjennom lydlogger av egne hjertestans-samtaler, og de målte kvaliteten på veiledningen. Snittiden fra telefonen ble besvart til første brystkompresjon ble gitt av innringeren, var 2 minutter og 45 sekunder.

Ved hjertestans teller sekundene.

– I løpet av prosjektet gikk tiden til første kompresjon ned til 2 minutter og 10 sekunder, skriver Bjørshol i en epost til forskning.no.

Inn i registeret

Det finnes et eget register for hjertestans i Norge. Dit må helsepersonell rapportere om tilfeller av hjertestans. Informasjonen brukes til å bedre kvaliteten på helsehjelpen.

Men da Hardeland gjorde sin studie, fantes det ikke rutiner for å samle inn data fra alle 113-sentralene.

Ingvild Tjelmeland leder arbeidet ved Hjertestansregisteret.

Registeret blir jevnlig oppdatert, og i 2018 ble variabler med informasjon fra 113-sentralene lagt til. Camilla Hardelands forskning dannet grunnlaget for hvilke variabler som ble valgt.

– Da hadde jeg tett kontakt med Hardeland og brukte hennes resultater, sier Tjelmeland til forskning.no. Det hjalp også at de to jobbet i samme avdeling.

– Det var ikke veldig vanskelig å gjøre noe med dette problemet. Det står jo om liv og død, sier Camilla Hardeland.

Hvem følger opp forskningen?

Camilla Hardeland peker på at andre enn forskerne må sørge for at forskning kommer til nytte.

– Vi forskere har en dato for start og slutt på prosjektene våre. Så går vi videre til neste prosjekt når resultatene er publisert, sier hun.

Hardeland mener at det er vanskelig for forskere å følge opp på lang sikt.

– Vi har et ansvar for å formidle funnene våre, men så er vi avhengige av at ledere og de som jobber i klinikkene tar tak i resultatene og bringer dem videre. Ellers blir kunnskapen liggende i en skuff, sier hun.

Mange forskere gjør studier som følger opp tidligere forskning. Det gjorde Hardeland noen år etter sin første studie.

– Vi gjorde mye av det samme, men i et samarbeid med forskere i Danmark og Sverige. Vi så på alle tilfeller av hjertestans og samlet inn data på samme måte. Da lå Norge veldig godt an sammenliknet med de andre landene. Det var veldig gøy, sier hun.

– Det er fint å se at tallene også er gode noen år etterpå.

Referanser:

  • Camilla Hardeland: When time counts: Emergency medical dispatch. Exploring, understanding and addressing issues that impact upon timely and adequate allocation of prehospital medical assistance and resources to cardiac arrest patients. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2017. Sammendrag.
  • Camilla Hardeland: Hjertestans: Selv om pasienten puster, kan du starte hjerte-lungeredning, kronikk, forskning.no, 2018
  • Christine Råheim Borge: Breathing Control in Patients with Chronic Obstructive Pulmonary Disease: Effects on and fluctuations in quality of life outcomes. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2015. Sammendrag.
  • Ingvild Særvold Bruserud: Pubertal development in Norwegian girls. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2020.
  • Ingvild Særvold Bruserud m.fl.: Puberteten starter tidligere. Tidsskriftet Den norske legeforeningen, 2021

Kommentarer

Kommer forskning på helsefeltet raskt i bruk? Forrige artikkel