– Hvorfor innføres ikke alle nye legemidler?

Hvorfor skjer dette når vi alle er enige i at vi ønsker å innføre disse legemidlene?

Svaret på spørsmålet er enkelt: I saker der forhandlinger trekker ut eller helsetjenesten sier nei, dreier det seg ofte om en pris som er eksepsjonell høy og som ikke står i et rimelig forhold til nytte.

Problemet gjelder hovedsakelig nye legemidler hvor en produsent har monopol og hvor prisutviklingen er høyere enn for andre varer og tjenester i helsetjenesten.

Hvis helsetjenesten skulle følge med i prisspiralen, vil det få konsekvenser for tilbudet til andre pasientgrupper.

Tre prioriteringskriterier

Prioritering skjer hver dag over alt i helsetjenesten. Det er bred politisk og faglig enighet om viktigheten av klare prioriteringskriterier. Da Stortinget behandlet siste prioriteringsmelding i 2016, sluttet det seg samlet til følgende tre prioriteringskriterier i spesialisthelsetjenesten:

1. Nyttekriteriet

2. Ressurskriteriet

3. Alvorlighetskriteriet

Dette er gode kriterier. Tilslutningen viser også den brede enigheten om at det faktisk er nødvendig å prioritere innenfor de offentlige helsetjenestene.

Mindre behandling til andre pasienter

De fire regionale helseforetakene blir finansiert over statsbudsjettet. De regionale helseforetakene har ingen tillatelse til å bruke penger utover det man har fått bevilget av Stortinget. Innfører helseforetakene et nytt medikament som for eksempel koster 300 millioner kroner årlig, kommer det ikke flere penger over statsbudsjettet.

Siden den økonomiske rammen er fast der pengene ikke kan brukes to ganger, vil økt bruk ett sted gjøre at det blir mindre til behandling til andre pasienter.

En utbredt misforståelse er at det finnes et «sted» der de regionale helseforetakene kan sende regningene for nye legemidler slik at vi kan si ja til disse uten at det gir negative konsekvenser for andre tilbud.

Det gjør det ikke.

En beslutning om hvorvidt man skal bruke et nytt og kostbart legemiddel, er derfor ikke en avgjørelse begrenset til denne behandlingen. Det er også en prioriteringsbeslutning: Skal man flytte 300 millioner årlig til den nye behandlingen og til de pasientene som vil ha nytte av denne, vil vi samtidig måtte ta et tilsvarende beløp bort fra andre pasientgrupper og oppgaver som vi har ansvaret for.

Stor usikkerhet om effekten

Fortrengningseffekten som rammer andre pasientgrupper når midler flyttes fra dem for å betale for nye medikamenter, gjør at man risikerer et samlet helsetap i befolkningen.

Dette fordi helsegevinsten kan være større hvis pengene brukes for eksempel innen rehabilitering og psykisk helsevern, enn hvis de flyttes til behandling som prises altfor høyt i forhold til den kliniske nytten.

Det er også viktig å huske på at praktisk talt alle nye legemidler er innenfor behandling av fysiske sykdommer slik at en betydelig overføring til nye medikamenter gjør at det blir mindre igjen til psykisk helse og rus.

Når nye legemidler introduseres, får leverandøren monopol i en periode på noen år. Ofte dreier dette seg om legemidler som kan være eneste eller beste alternativet ved alvorlig sykdom. Selv om den nye behandlingen er best, er det ofte stor usikkerhet om hvor stor effekten er på lang sikt.

Selskapene bruker ofte lang tid på å levere relevante data for å kunne vurdere effekt.

Selskapene har heller ingen juridisk forpliktelse til å legge til rette for at legemidler blir tilgjengelig for alvorlig syke mennesker. De kan derfor bruke sin monopolsituasjon for å øke fortjenesten når de forhandler priser.

Kan ikke forskjellsbehandle

Priskravene er ikke knyttet opp mot dokumenterte kostnader til utvikling og produksjon. Det er tilknyttet hva selskapet ut fra sin monopolsituasjon forventer å kunne få spesialisthelsetjenesten til å betale.

Det er her viktig å påpeke at mye av grunnlaget for legemiddelutvikling i form av utdanning av kompetent personell og forskning allerede er betalt av vanlige mennesker verden. Det gjøres via skatteseddelen eller gjennom bidrag til ideelle organisasjoner og universiteter som finansierer forskning.

I prioriteringsmeldingen blir det lagt til grunn at man ikke kan forskjellsbehandle pasienter ut ifra hvilken type sykdom de har, eller hvilken behandlingstype som brukes.

De regionale helseforetakene praktiserer derfor diagnose- og metodenøytralitet.

Diagnosenøytralitet betyr at man bruker de tre prioriteringskriteriene uavhengig av diagnose. Man gir ikke fordeler eller ulemper, avhengig av om pasienten for eksempel har en psykisk lidelse, en hjertesykdom eller kreft.

Metodenøytralitet betyr at man ikke favoriserer en enkelt behandlingsmetode, for eksempel medikamenter, opp mot andre metoder, som kirurgi eller intensivbehandling.

Et godt grunnlag

Likebehandlingen av pasientgrupper er også helt sentral når brukere deltar i beslutningsprosesser for ny behandling.

Slik brukerinvolvering må ivareta interessene til alle pasientgrupper. Det gjelder også de gruppene som kan få mindre hvis vi ikke prioriterer riktig. Hvert helseforetak har ansvaret for spesialisthelsetjenester for hele befolkningen i regionen. De har også ansvaret for å ivareta pasientgrupper som ikke står sterkt når det gjelder å ivareta sine interesser.

For å gjennomføre dette er de tre prioriteringskriteriene Stortinget sluttet seg til i 2016, et godt grunnlag gitt at de får virke.

Vi vil gjøre vår del av oppgaven for rask innføring av nye og verdifulle legemidler.

Skal vi lykkes, må også legemiddelindustrien bli mer opptatt av hva de kan gjøre for å tilby oss bærekraftige priser.

Innlegget ble først publisert av Aftenposten.