fbpx Nå er det nok krise, kommisjoner og kultur. Nå må tiltakene komme Hopp til hovedinnhold

Nå er det nok krise, kommisjoner og kultur. Nå må tiltakene komme

Illustrasjon til innlegg fra Lill Sverresdatter Larsen

Mangelen på livsnødvendig kompetanse er ettertrykkelig slått fast av SSB, Nav og KS. Vi mangler 7000 sykepleiere nå. I 2030 er tallet 28 000. Likevel er forståelsen av krisen dårlig erkjent av statsminister, regjering og politikere i kommunene.

Likevel blir det fort en pekelek. 

At det er tidligere regjeringers ansvar. At det er NSFs skyld, fordi sykepleiere med en allerede høy frekvens av arbeid på helg, ikke vil jobbe mer helg. Det nyeste fra helseministeren er at vi selv – frivillige og pårørende – må gjøre enda mer, at tjenestene må prioritere ned kvalitet og at kommunene selv må ta ansvar. Det er ikke løsningen.

Befolkningsutviklingen har Agenda Kaupang vist i grafikkene nedenfor. Behovene i pleie- og omsorgtjenestene vil øke voldsomt:

Helsetjenestene = samfunn

Krisen er nå, og den forverres for hvert år fram til 2050. Allerede i 2030 når vi et veiskille i Norge, da vil det være flere eldre over 65 år enn yngre. Mange kommuner vil oppleve dette tidligere.

Allerede i dag finnes distriktskommuner med flere eldre enn yngre. Hvem er der for å hjelpe? Dette stiller samfunnet og tjenestene overfor store problemer.

Det krever at regjering tar sitt ansvar. For dette gjelder oss alle og svært mange sektorer. Mangel på sykepleiere er alvorlig for landets forsvarsevne, beredskap ved kriser, avfolking av distrikt, muligheten til å skape arbeidsplasser der naturressurser er og selvfølgelig kvalitet på pleie og omsorg til pasient og pårørende.

Alvorlig trussel mot velferdsmodellen

Hvis helse- og omsorgstjenestene ikke møter folks forventninger og behov for helsehjelp og omsorg, vil det være en alvorlig trussel mot den norske velferdsmodellen, mot likeverdighet og folks tillit til myndighetene og hverandre.

Derfor er helsetjenestene alt for alvorlig til at kun Helsedepartementet eller 356 kommuner for seg skal finne løsninger hver for seg.

Det er ikke bare å «organisere det annerledes», «satse på teknologi», «sikre heltid» eller «sørge for at sykepleiere arbeider mer helg».

Situasjonen er kompleks. Så kompleks at ingen sektor kan løse dette alene. Ikke Helse- og omsorgsdepartementet alene, men hele regjeringen. Ikke KS, Spekter og arbeidstakerorganisasjonene alene. Utdanningsinstitusjoner og Nav har en rolle. Og næringslivet må engasjere seg.

Vi trenger at alle trår i hverandres bed for å løse utfordringene. Vi trenger et batteri av tiltak.

Men det må ledes. Ledes av en regjering som forstår at helsetjenestene må finansieres bedre og annerledes, bemannes med langt flere og fortrinnsvis med sykepleierkompetanse. Ledes av folk som har faget i front, og som normalt skal lede mellom 15 og 30 ansatte. Ikke 93, som er vanlig i kommunehelsetjenesten.

Helsepersonellkommisjonen har lovet radikale tiltak

Norsk Sykepleierforbund spilte inn behovet for en helsepersonellkommisjon, og vi har spilt inn forslag til den kommisjonen som torsdag legger frem sine forslag til tiltak. Men vi har også spilt inn behovet til regjering, Storting og kommunale politikere – i årevis.

Hadde vi skrevet Helsepersonellkommisjonens rapport hadde våre tiltak vært rettet mot dette:

  • Forebygge uhelse og slik redusere etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester. Det er sykepleie.
  • Redusere mangelen på sykepleiere først og fremst, men også helsefagarbeidere og annet støttepersonell.
  • Det betyr å øke utdanningskapasitet.
  • Tviholde på dem vi har, gjennom gull og glitter fremfor knapper og glansbilder.
  • Rekruttere tilbake de mange tusen som har sluttet fordi belastningen er for høy og lønna for lav.
  • Sikre etisk og faglig vurdert ansvar- og oppgavedeling og teknologi som faktisk frigjør kapasitet i tjenestene.
  • Sikre at sykepleierkompetansen i det offentlige er høy nok til at tilbudet ikke undergraver vår felles offentlige helsetjeneste.
  • Bygge bærekraftige formelle og faglige lederstrukturer i linje utover klokka 8 til klokka 16, fordi helsetjenestene er døgnkontinuerlig drift.

Arbeidsmiljø, ledelse, kompetanse

Vi vet hva som er aller viktigst: Et godt faglig arbeidsmiljø med god ledelse og riktig kompetanse.

Selvsagt er lønn, organisering av arbeidet, mobilisering av de som vurderer å slutte eller har sluttet og utdanningstilbud som møter behov både i distriktene og byene viktige. Og muligheter for livslang læring.

Men akkurat nå trenger vi god planlegging. Planlegge for kompetanseutvikling både for grupper av helsepersonell og for den enkelte helsearbeider. Vi må få tro på at det finnes en fremtid i å arbeide i helsetjenestene.

Ukedagene verst

Det vi helt sikkert vet er et blindspor, er å forsøke å løse utfordringene i sektoren med mer pisk knyttet til arbeidstid. Sykepleiere har allerede en høy belastning av helgearbeid. Vår årlige kartlegging viser sprik mellom planlagt og faktisk bemanning for sykepleiere, og spriket er faktisk ikke størst i helgene – det er ukedagene.

Arbeidsgivernes bemanningsplanlegging tar nemlig lite høyde for sykefravær, foreldrepermisjoner, kurs, utdanning med videre.

Responderer dårlig på pisk

Våre undersøkelser viser også at sykepleiere responderer dårlig på pisk. Når belastningen blir sammenlignet med andre yrker hvor fleksibilitet og hyttekontor er blitt mer vanlig, er veien kort til jobbskifte og valg av yrker utenfor helsetjenesten.

Regjeringen må snarlig foreslå en pakke – et helseløft som svarer til helsebrølet som runger – der grunnplanken er muligheten til å utføre en god jobb, god ledelse, praktisk og utstyrsmessig tilrettelegging, med god lønn og mulighet til å leve et aktivt liv hvor arbeid og fritid er balansert. Disse tiltakene må henge sammen.

Alle som arbeider i helse- og omsorgstjenestene ønsker å gjøre en god jobb. For det finnes ikke en mer meningsfull jobb, hvis vi får lov til å gjøre jobben vår. 

3 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Bodil Teigstad

994 85 076
1 år 2 måneder siden

Nydelige tanker og refleksjoner

Jon-Jon P. E. Vinkenes

Sykepleier
1 år 2 måneder siden

Godt skrevet og gode forslag.

Vet ikke hvor godt mottatt dette blir, men opplever at det er noe som mangler. Kall det en spontan ytring om du vill.
Jeg tror sykepleiere må gå i seg selv og se på hva som gjøres og hvorfor. Kari Martinsen fungerer ikke i 2023. Det blir uetisk og ulovlig å drive sykepleie der man prioriterer å holde eldre i livet og velstelt lengst mulig. Når det er store mangler hos barn og unge. Både med tanke på at man skaper uhelse i fremtiden ved å ikke forebygge. Men man lar også de eldre få lide ved å prioritere dem. De lider kanskje mindre der og da, men lidelsene varer lengre og kan bli større totalt sett. Samtidig som man velger å la barn og unge stå alene i en tid der de blir utsatt for mer press enn noen gang.

Florence Nightinggale valgte nok ikke soldater som de hun hjalp uten grunn. De hadde en mulig fremtid, skriver dette vell viten om at jeg kan bli tatt i å ikke ha lest hva hun skrev. Sykepleiere i Norge i dag velger i stor grad å jobbe for de gamle og døende. For lite for de som kan fås ut av sykesengen og ut i et verdig liv. Hvor mange unge uføre finnes det i Norge? Noe som forklarer hvorfor mange sykepleiere ikke opplever at pasientene får verdig eller forsvarlig behandling. Pasientene er oftest de syke syke, de som har kommet for langt i sin sykdom for å få verdigheten og livskvaliteten tilbake. Joda, alle kan ha livskvalitet og verdighet, men hvor mye skal man betale, både som yrkesutøver og som samfunn.

Sykepleiere må gjøre bedre vurderinger i hvor vi legger ressursene våre. Joda de syke syke skal få sitt, men det kan ikke gå på bekostning av barn, unge, friskes helse og kanskje viktigst sykepleierens. I dag er det viktigere for sykepleiere å sørge for at oldemor lever til hun blir hundre enn at oldebarnet får en verdig oppvekst. Noe vår helseminister ikke er enig i. Og neppe befolkningen generelt heller. Jeg tror at ved å fortsette fokuset på de syke syke så vill sykepleiere fortsette å miste armer og bein til mørket. Samme hvor raskt man løper. Man tar hverken vare på seg selv og eget yrke og skaper mer lidelse. Bryter egne yrkesetiske retningslinjer. Noe som jeg vanskelig kan forstå at er etisk riktig. Er det vi som sykepleiere opplever og det de som ikke får tilstrekkelig/verdig/forsvarlig hjelp verre enn å ikke gi hjelp til de som kan utnytte seg minst av den? Et dilemma av dimensjoner. Å la pasienten få lide kortere, men verre. Å la den få dø vitende at det var sykepleiere som hjalp de som kom etter, før det ble så ille. Har ikke jobbet som sykepleier lenge, men dette er det jeg hører mest. At jeg har hjulpet dem nok. Hvordan er det å vite at ungdommen sliter mens en selv får pleie flere ganger om dagen. Er det verdig? Hvor greit er det å snakke om at en selv mener at en er ferdig? Vi kommer oss ihvertfall ikke igjennom eldrebølgen uten å få et mer bevist forhold til døden. Når er nok nok? For deg for meg og for de som hjelper oss.

Legene må også gå i seg selv. Hvilken pris kan samfunnet betale for å holde folk i livet. Har man råd til å gi all den medisinske og kirurgiske behandlingen man gir når en regner inn kostnadene i primærhelsetjenesten. Der er svaret fra politisk hold nei!. Selv ikke for spesialisthelsetjenesten.

Når er nok nok og livet over.

Siv Skarstein

Førsteamanuensis og spesialsykepleier
1 år 2 måneder siden

Her er gode, oppnåelige og solid fundamentere tiltak før å løse krisen i helsetjenesten. I tillegg må vi bevare vår yrkesstolthet og reorganiserte kostbare, topptunge helsebyråkratier.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse