Sykepleierroller i poliklinikker
Dette er andre artikkel i en serie om sykepleiernes roller og funksjoner i somatiske poliklinikker. Den første artikkelen ble publisert i 1999 og omhandlet selvstendig arbeid og bekvem arbeidstid (1). I denne artikkelen går en inn på de konkrete rollene sykepleierne innehar. Datagrunnlaget er hentet fra en landsomfattende undersøkelse om sykepleiernes arbeid i somatiske poliklinikker. Det ble sendt ut spørreskjema til i alt 1100 sykepleiere som arbeidet i somatiske poliklinikker ved landets sykehus. Det er bearbeidet resultater fra i alt 657 respondenter (svarprosent 60 prosent). Selv om datagrunnlaget er fra 1998, anser vi at resultatene fra undersøkelsen likevel er representative for dagens situasjon. Det finnes heller ingen andre slike omfattende undersøkelser av sykepleiernes roller og funksjoner i somatiske sykehus.
Resultater
Resultatene bygger på de svarene som sykepleierne selv avga på
spørreskjemaene, det vil si slik sykepleierne vurderte det selv.
Her gir vi oversikt over hvorledes sykepleierne vurderte de
viktigste sykepleieroppgavene, hvorledes arbeidstiden faktisk
fordelte seg på de ulike oppgavene og hvordan tjenesten er
organisert.
I denne artikkelen vises resultatene samlet for alle
poliklinikker - uavhengig av type poliklinikk. I en senere artikkel
vil resultatene bli splittet opp på ulike typer poliklinikker. Det
viser seg at det er til dels betydelige forskjeller mellom de ulike
typer av poliklinikker.
Oppgaver i poliklinikkene
Her blir sykepleierne spurt om hva som anses som de viktigste
oppgavene de utfører
Sykepleierne vurderer informasjon/veiledning som den viktigste
oppgaven. Sekretæroppgaver rangeres som den minst viktige oppgaven.
De øvrige oppgavene rangeres midt i, men med en tendens til at
administrative oppgaver og assistent for lege rangeres noe lavere.
Når en kobler disse opplysningene til den faktiske bruk av
arbeidstid ser bildet noe annerledes ut.
Når sykepleierne blir spurt om hva de mener arbeidstiden blir
mest brukt til svarer de mye av arbeidstiden går med til oppgaver
knyttet til informasjon/veiledning og assistent for lege.
Informasjon ble ansett som viktigste sykepleieroppgave og
det er den oppgaven det i praksis brukes mest tid på. Når det
gjelder oppgaven assistent for lege finner en ikke samsvar mellom
vurderingene av viktighet og faktisk bruk av tid. Oppgaven som
assistent for lege scoret vesentlig lavere enn de andre, mens
sykepleierne i praksis bruker nest mest tid på denne oppgaven. Det
betyr at sykepleierne bruker mer arbeidstid til denne oppgaven enn
det som de i utgangspunktet prioriterer. Det kan innebærer at de
mer praktiske betonte oppgavene i praksis må gå foran.
Når sykepleierne blir stilt overfor et valg om å definere den
oppgaven en faktisk bruker mest til på, ser en at assistent for
lege rangerer klart høyest.
Den mest tidkrevende oppgaven
Her er sykepleierne bedt om å svare på hvilke av oppgavene det
faktisk brukes mest tid til.
Det var i spørreskjemaet kun gitt anledning til å sette ett
kryss, det vil si at respondenten måtte ta stilling til den mest
dominerende arbeidsoppgaven. Her ser en at assistent for lege
rangeres avgjort høyest. Informasjon/veiledning kommer ut som den
oppgaven det brukes nest mest tid til - noe som er i motstrid til
det de trodde eller ville ha brukt tiden til.
Organisering av arbeidet
Resultatene når sykepleierne blir spurt om i hvilken grad de
foretar selvstendige sykepleiekonsultasjoner viser at relativt
mange foretar selvstendige konsultasjoner i en eller annen form.
Det er likevel ikke mulig ut fra materialet å si noe om hvor
selvstendig konsultasjonene er.
Primærsykepleie
På spørsmål om det drives primærsykepleie ved poliklinikken
svarer 73 prosent (n=653) av sykepleierne at det ikke drives
primærsykepleie ved deres poliklinikk, mens 27 prosent rapporterer
det motsatte. Sykepleierne som svarte nei, ble bedt om å begrunne
hvorfor, ut fra de svarkategoriene som ble forelagt. Forklaringen
på at det ikke drives primærsykepleie er at det ikke er
hensiktsmessig, og at der er spesialiserte funksjoner. Henholdsvis
54 prosent og 32 prosent av sykepleierne rapporterer dette. Ikke
effektivt og konflikt med legens arbeidsoppgaver oppgis er mindre
viktige årsaker.
Diskusjon
Resultatene viser at rollene i en poliklinikk ikke er ensartet
og uten videre lett å definere. En finner et sett av oppgaver, og
det er ikke samsvar mellom hva som oppfattes som viktigste oppgave
og hva som faktisk brukes mest tid til. Eksempelvis rangerer
informasjon/veiledning høyest med hensyn til hva som er den
viktigste sykepleieroppgaven, mens på spørsmålet om hva en bruker
mest tid til rangerer denne bare nest høyest. Videre er oppgavene
knyttet til assistent for lege ansett for å være en lite viktig
oppgave av de fleste, mens denne rangerer høyest når en registrerer
hva en faktisk bruker mest tid til. For de øvrige oppgavetyper er
det mer samsvar mellom hva en oppfatter som viktig og hva det
brukes tid til, og at det for de fleste av disse oppgavene er
vanskelig å få frem noen prioriteringer mellom dem. Videre skal en
merke seg at oppgaver knyttet til administrasjon, sekretærarbeid og
tverrfaglig samarbeid rangerer svært lavt med hensyn til det
faktiske tidsforbruket.
Dette mønsteret indikerer at sykepleierne står overfor en
mangeartet rolle, og at deler av hverdagen går opp i gjøremål som i
utgangspunktet ikke anses som viktig.
Det å være assistent for lege er dominerende i praksis, mens
informasjonsdelen trolig burde få en mer fremtredende plass. En må
da stille seg spørsmål om personellsammensetningen og
funksjonsfordelingen er rett. Kan det tenkes at sykepleierne i
større grad skulle frigjøres fra «assistentfunksjonene» til å være
mer informasjonsmedarbeidere eller helseopplysere? Eller er det
slik at assistentoppgavene er nødvendige for å utføre
informasjonsoppgavene? Undersøkelsen gir ikke svar på dette.
Informasjon og veiledning burde uansett få en mer fremtredende
plass. Det er jo et vanlig funn ved brukerundersøkelser i sykehus
at informasjon til pasienter kunne vært langt bedre (2).
Samtidig skal vi merke oss at det i liten grad drives
primærsykepleie i poliklinikkene. Bare en fjerdedel av sykepleierne
rapporterer at det drives etter primærsykepleieprinsippet. Det
innebærer at pasientene i de fleste poliklinikkene ikke forholder
seg til den samme sykepleieren i behandlings/undersøkelsesperioden,
og at det således ikke er lagt opp til noe kontinuitet
pasient/sykepleier. Når det ikke drives etter
primærsykepleieprinsippet oppgis årsaken av de fleste til «ikke
hensiktsmessig», uten at vi vet konkret hva det innebærer. En kan
likevel anta at arbeidsordningene i poliklinikkene i stor grad er
lagt opp ut fra legenes arbeid og deres behov for kontinuitet. I
praksis kan det være problematisk å få til både behovet for
kontinuitet lege/pasient og sykepleier/pasient, og i en slik
situasjon kan en anta at forholdet lege/pasient vil gå foran. Dette
stemmer med inntrykkene fra intervjuene og studiebesøkene. Det er
likevel på det rene at ved noen poliklinikker har en bevisst
arbeidet med denne problemstillingen og lagt opp arbeidsordninger
slik at kontinuiteten for begge parter blir optimal.
Det er likevel uklart hvilken betydning det har for pasientene
om det er kontinuitet i sykepleietjenesten ved poliklinikkene. Skal
en få kunnskap om dette, er det nødvendig å foreta spesifikke
pasienttilfredsundersøkelser, der en får frem betydningen av
kontinuitet også hos sykepleierne. Dette kan gjøres som en del av
vanlige kvalitetsundersøkelser. Studier fra andre områder tyder på
at kontinuitet hos personalet er viktig, både i forhold til
effektivitet, kompetanse og kvalitet.
Litteratur
1 Smith-Strøm H, Waardal P. Selvstendig arbeid og bekvem
arbeidstid. Tidsskriftet Sykepleien 1999; 5: 60-61.
2. Øvertveit J. Integrated quality development in public health
care. Norwegian Medical Assosiation, 1999.
0 Kommentarer