Er Christine (59) for gammel?

Christine Isaachsen (59) er psykiatrisk sykepleier fra Gjerdrum kommune i Akershus. Hun har 20 års erfaring fra psykiatrien, der hun har jobbet med alt fra pasientkontakt til ledelse.

Da Isaachsen så at hjemkommunen lyste ut en stilling som psykisk helsearbeider, bestemte hun seg for å søke. Hun hadde tross alt hatt mye å gjøre med oppbyggingen av psykiatritilbudet i kommunen noen år tidligere.

– Jeg visste at de fremdeles nøt godt av det arbeidet jeg var med å gjøre den gang, sier hun.

I tillegg var hun trygg på at hun var mer enn nok kvalifisert for jobben.

Isaachsen ble innkalt til intervju, men reagerte litt på måten hun ble møtt på.

– Det første de sa var at dette ville bli et kort intervju. Jeg syntes det var rart, men tenkte ikke over det før etterpå at de nok allerede hadde bestemt seg for å ansette en annen i stillingen, sier hun.

Nummer 2

Etter to dager fikk Isaachsen følgende sms:

«Vi har nå tatt en avgjørelse i forhold til vår ledige stilling. Du blir innstilt som nr. 2. Det er ikke tvil om at du ville gjort en utmerket jobb hos oss, men med en gjennomsnittsalder på 56 år hos oss som jobber med voksne brukere er det hensiktsmessig for brukergruppen å innstille en yngre kvalifisert søker som nr. 1.»

– Først ble jeg oppgitt, så gikk det over i sinne. «Dette her går ikke an», tenkte jeg. Hadde jeg vært mindre sikker på meg selv og egen kompetanse, kunne jeg fort bare bøyd hodet, latt saken ligge og tenkt at jeg ikke var bra nok. Men jeg visste at jeg var bedre kvalifisert enn hun som fikk jobben. Jeg tenkte videre at alderen min er noe de ikke kan bruke mot meg.

Hvordan klage?

Isaachsen hadde lyst å gjøre noe med saken. Hun kontaktet NSF for å få hjelp og kom i kontakt med Mette Høiland. Rådet hennes var å etterspørre søkerlisten til stillingen og å melde saken til Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO).

LDO tok saken og ba Gjerdrum kommune svare på beskyldningene om aldersdiskriminering.

Kommunen sier i sin forklaring at alder ikke var avgjørende for at Isaachsen ikke fikk stillingen. Kommunen sier at vurderingen ble gjort ut fra utdanning, erfaring og skikkethet. Kommunen skriver også i sin redegjørelse at Isaachsen manglet faglig ydmykhet og fremsto mer som en søker til en lederstilling.

– Det gjorde meg enda mer sint. Jeg syntes det var trist at min egen hjemkommune behandlet meg slik. Det var ekstra sårt, sier hun.

Isaachsen sier hun synes det er rart at kommunen ikke gjorde noe for å få til en dialog.

– Hadde de gjort det, ville vi aldri havnet i denne situasjonen, sier hun.

Fikk medhold

LDO gav Isaachsen medhold i at hun var aldersdiskriminert og oppfordret partene til å finne en minnelig løsning slik at saken ikke trengte å gå til retten.

– Det har vært tider da jeg har tenkt at jeg ville melde meg ut av NSF. Etter denne opplevelsen er jeg glad jeg ikke har gjort det. Å ha NSF i ryggen den dagen du plutselig står der, har vært utrolig viktig. Det er tøft å stå i slike saker.

Etter LDOs avgjørelse, fikk Isaachsen et brev fra kommunen.

– De innkalte meg til et møte med de samme personene som var til stede ved intervjuet for å «avslutte saken». Jeg tenkte dette var toppen av frekkhet. Jeg tok kontakt med Mette Høiland i NSF før jeg svarte. Sammen sendte vi et brev hvor jeg sa at jeg ikke var interessert i et møte med de som intervjuet meg, men med beslutningstakere i kommunen som kunne ta stilling til mitt oppreisningskrav, sier hun.

Oppreisning

Advokat i NSF, Marit Gjerdalen, ble involvert i saken og hjalp til med å finne aktuell dokumentasjon og størrelsen på oppreisningskravet som burde stilles ut fra andre dommer i lignende saker.

– Kommunen svarte ikke på vårt krav innen forvaltningslovens frist på tre uker, så NSF hjalp nok en gang til. Denne gangen med å purre, sier hun.

– Til slutt fikk vi et møte med rådmannen som startet med å beklage. Vi leverte krav om 150 000 kroner i oppreisning, kommunen tilbød 30 000. Det sa jeg nei til.

Kommunen kom med nytt tilbud på 50 000 kroner som Isaachsen også sa nei til.

– Jeg kom med et motkrav på 100 000. Vi tok kontakt og sa at vi ville ta med advokat på neste møte før vi eventuelt tok saken til retten. Kommunen kom med nytt tilbud på 75 000. Det sa jeg ja til. Jeg merket også at jeg ikke orket en rettssak. Saken har tatt ett år, men jeg er glad for utfallet. Selv om jeg fremdeles er skuffet over min hjemkommune, sier hun.

Det nytter å klage

Mette Høiland i NSF Akershus får mange henvendelser fra medlemmer som føler seg diskriminert på en eller annen måte.

– Endelig var det noen som fulgte rådene våre og sendte inn en klagesak. Det er også gledelig at Isaachsen fikk medhold. Det viser at det nytter å klage, sier Høiland.

Ifølge henne er det mange som ikke går videre med sakene sine fordi de frykter represalier.

– Mange er redde for hva arbeidsgiver kan gjøre, og at det vil bli for tøft, sier hun.

Høiland understreker at diskriminering kan handle om så mangt.

– Kjønn, etnisk bakgrunn, hudfarge, religion, seksuell orientering, alder, funksjonsevne eller lignende, sier hun.

FAKTA: