– Jeg går til rett tid

November 2007: Med hamrende hjerte venter Lisbeth Normann på valgresultatet. Pulsen daler raskt når tallene er klare: Tre motkandidater er utkonkurrert. Hun hadde satset på ett kort – toppleder eller ingenting – og vant.

Landsmøtet ga henne tillit som leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF). I november hadde hun blitt valgt igjen. Hvis hun ville.

Men hun vil ikke.

Sa overraskende nei
Det er gått noen uker siden hun overraskende sa nei til gjenvalg. Klokken er to, men det er allerede stille fredagsstemning på hjørnekontoret i sjuende etasje. Normann pusler fredelig ved pc-en. Et mildt lys fra store vinduer gir håp om en fin helg.

En infomedarbeider stikker hodet inn og vil ha en prat. Normann ber henne vente.

– Dette intervjuet tar ikke lang tid, fastslår hun.

Hun mener hun har sagt det som er å si om sin avgang.

Det føles helt riktig å ta valget nå, sa hun i pressemeldingen 22. august. "Elleve år i NSF", sa hun. "Det har vært morsomt." Og ikke minst: "Jeg er 51 år." 

På møtebordet ligger en bærepose med mange fargerike ruller gavepapir innkjøpt på Norway Designs.

– Fint å ha et lager hjemme, kommenterer hun.

Tidspunktet føles altså rett. Likevel spør mange seg: Hva er den egentlige grunnen? Har hun fått et jobbtilbud hun ikke kan si nei til?

Og hvorfor sa hun ikke fra før? At hun nå er 51, kan ikke ha kommet som en bombe.

24. august sier også nestleder Unni Hembre nei til gjenvalg. Andre nestleder Jan-Erik Nilsen ga samme beskjed før sommeren.

Det snakkes. Summes. Fylkeslederne er skuffet. De synes det er uheldig.

–  Fire år er ganske lenge
Normann tar med seg kjøpekaffen og setter seg til rette i sofaen. 

– Hvor var du da du bestemte deg?

– Jeg kan ikke stadfeste akkurat når det skjedde. Jeg har tenkt på det en stund. Jeg sa ifra i god tid.

Det vil si et par uker før fristen gikk ut for å foreslå kandidater. Nyheten medførte hektisk aktivitet blant fylkes- og faggruppelederne. Mange ble spurt. Gamle travere ble kostet støv av. Arbeidslivet ble saumfart for sykepleiere i alskens lederroller. Noen meldte seg selv. Mange sa nei. To sa ja.

– Noe var vel avgjørende da du sa nei?

– Man må vurdere totalbildet. Reflektere over det.

– Hvor lenge reflekterte du?

– Jeg kan ikke svare konkret. Det er ikke viktig heller, sier hun og gjentar omtrent ordrett det hun har sagt før:

– Det viktige er at hvis jeg skal bruke kompetansen på en annen måte, er dette tidspunktet riktig. Jeg har vært heltidssysselsatt i elleve år i NSF: Som hovedtillitsvalgt, fagsjef og forbundsleder.

Normann synes fire år er "ganske lenge". Med lave skuldre gir hun seg selv gode skussmål:

– Jeg syns vi har fått til mye.

– Har du fått noen reaksjoner?

– Jada.

Hun tar en slurk kaffe.

– Jeg har fått mail fra medlemmer som sier at det var leit. De syns jeg har gjort en god jobb og at NSF har posisjonert seg. Det er kjempeallright for den nye ledelsen.

–  Ikke oppsiktsvekkende

– Det er kinkig at alle tre går?

– Det har skjedd før.

– Kjenner du likevel ansvaret på kroppen?

– At det skjer med alle oss tre samtidig, skyldes tre individuelle beslutninger. Det er stor kompetanse i hovedkontoret og blant fylkeslederne, og det er gode kandidater.

Normann synes ikke det er oppsiktsvekkende at fire år er nok.

– Jeg tror det er en automatisk forventning om at man sier ja til mer enn en periode. Jeg synes ikke man skal henge seg opp i perioder.

Det ble ikke likelønn
Med en gang Normann ble NSF-leder, lovet hun: Likelønn, skift/turnus-saken og retten til heltid skal være i boks til neste landsmøte.

Jo da, hun husker det hun sa i Sykepleien den gangen.

– Ikke verst da! konkluderer hun nå.

– Å?

– Vi har klart å endre arbeidsmiljøloven og implementert likestilling av skift og turnus i arbeidsavtalene.

Men mange ble skuffet over hvor lite uttelling i penger likestillingen faktisk ga.

– NSF må likevel være strålende fornøyd. Men det er klart man kunne jobbet videre. Nattevaktene ble jo ikke omfattet.

Hun går over til ufrivillig deltid:

– At statsråden instruerer arbeidsgiver om å prioritere heltid, er en kjempeseier.

Hun lovet likelønn. Slik ble det ikke.

– Er det grunnen til at du går?

– Nei. I en lederposisjon må man kunne ta både seire og tap, og jobbe videre.

– Trodde du virkelig i 2007 at du skulle få det til?

– Klart det. Det var tydelige politiske signaler om ekstra pott.

Normann har til det kjedsommelige krevd likelønn. På trykk, på tv, i bartekampanjer, i lønnsoppgjør. Som et mantra gjentar hun nå reglen om at det er politikernes ansvar å tette lønnsgapet.

–  Krevende
Kan det ha vært vanskeligere å være NSF-leder enn hun trodde?

– Både ja og nei. Det er veldig krevende at politiske beslutninger tar så lang tid. Men det er ikke rart, det dreier seg ofte om lovverk og forskrifter. Jeg er utålmodig, så det har vært krevende. Men ikke for krevende.

Hun eksemplifiserer med likelønnen:

– Å jobbe med sånt krever tålmodighet og veldig langsiktig og strategisk arbeid.

– Og det ligger ikke for deg?

– Jooo – for underveis er man avhengig av å sette delmål. Her er NSF heldig som har avdelinger og tillitsvalgte med lang erfaring. De har lært å leve med at ting tar tid.

– Noe du synes du ikke har fått til?

– Det er veldig viktig nå å fokusere på det vi har klart.

Hun trekker fram Adecco-saken, at NSF blir spurt om råd og et stadig bedre samarbeid med faggruppene.

Forgjenger Bente Slaatten var leder i ni år. Laila Dåvøy før der igjen i seks.

– Er det ikke nå du virkelig kunne hatt slagkraft?

– Man kan alltid vurdere om fire år er kort eller lang tid. Hvis jeg var leder i Legeforeningen, ville jeg nå ha sittet i to perioder. Jeg er nesten 56 år om fire år.

Bakset med fylkeslederne
Forbundslederen har hatt 19 fylkesledere å bakse med. Det er en evig dragkamp. Hvor mye skal deres mening telle når toppledelsen sentralt får en god idé de vil sette ut i livet? Fylkeslederne maser om mer ressurser. Siste krav er lønnete nestledere. Ledelsen er uenig. Flere tror at denne maktkampen har gjort at Normann har gått lei.

– Er et svært fylkesapparat en hemsko?

– Absolutt ikke. Det er viktig å ha kontakt med medlemmene.

– Har du hatt nok handlingsrom?

– Ja. Men det vil alltid være uenighet om hvordan ressursene skal fordeles for å få til en dynamisk organisasjon.

– Men du blir vel skikkelig irritert på bakstreverske fylkesledere til tider?

– Nei. Nei. Jeg er aldri langt unna dialog med dem.

Normann vil heller snakke om de tillitsvalgte i store kommuner og helseforetak. De møter høye forventninger

– Det er ikke en jobb for pyser. De er stadig utsatt for omorganiseringer og svære reformer – uten støtte fra arbeidsgiver.

Ut av helsevesenet?

–  Hva nå?

– Ha- ha, jeg vet ikke. Jeg må tenke litt. Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1985 i ganske krevende posisjoner.

– Du vil ut av helsevesenet?

– Det er ikke en fremmed tanke.

– Lage smykker, kanskje?

– Det skal jeg ikke! Ikke på full tid. Det er fortsatt bare en hobby. Fordelen er at det går fort å få resultater.

– Sykehusdirektør?

– Niks. Ingen planer. Det er en utrolig krevende posisjon. Det står respekt av dem som påtar seg det.

Tøffe tak i 2009
10. september 2009 gikk legemannen Erik Normann av på dagen som direktør på Ahus etter interne konflikter. Samme dag var fru Normann på plass i Oslo tingrett. Da startet en opprivende rettssak om usaklig oppsigelse, der NSF var saksøkt. Ellen Beccer Brandvold gikk til sak, da hun fikk sparken som generalsekretær. Ansettelsen var en feilvurdering, sa Normann da hun vitnet.

NSF vant, Brandvold anket, og saken endte i forlik.

– Slitsomt?

– Ja, for energien går ikke til det man egentlig skal holde på med.

Saken med mannens avgang var derimot ikke vanskelig.

– Nei, privat var ikke det belastende. Det var Eriks fortjeneste. Han var så åpen om prosessen.

Taler til sine egne
Fra talerstolen kan Normann si sånt som:

– Dere kommer til å være livredde. Slapp av, det er helt naturlig. Og det går over. Dere kommer til å føle dere maktesløse. Men dere er ikke det.

Slik oppildnet hun jubilerende Oslo-studenter for et år siden. Når hun taler til sine egne, er Normann best.

Her er rådene de vordende sykepleierne fikk:

– Still krav. Til utdanningen, lærerne og til praksisfeltet. Heng på de gode rollemodellene. Vær med dem på nattevakt om nødvendig.

Og til slutt:

– Sykepleierne er den største profesjonen i helsevesenet. Samfunnsmandatet deres er å synes. Ikke bli redd for at arbeidsgiverne skal bli sure. Det går over det og.

Verst å forhandle
Det verste har vært å sitte i forhandlinger på vegne av 92 000 sykepleiere.

– Der føler jeg alvoret tynge.

– Du kan mest om fag?

– Metodikken er ganske lik om man forhandler om lønn eller fag. NSF møter kompetente motparter. Man må vite hva man vil og ta beslutninger veldig fort.

Fire streiker har det blitt. Konflikten med NHO som ikke ville ha tariffavtaler, endte i arbeidsretten.

– En viktig seier, selv om den omfattet få medlemmer.

– Hva har gjort deg mest glad?

– De dedikerte flinke folka jeg møter, som brenner for det samme som meg. Det gode samarbeidet med Unni og Jan-Erik. Og det har vært mange artige medlemsmøter.

Hun føyer til:

– Vi har mange flinke studentpolitikere, talenter som NSF må holde varme.

Normann er ikke lei av helsevesenet. Men kunne blitt det. Det er presset på økonomien hun engster seg for:

– Det ødelegger entusiasmen og kreativiteten. Når Helse Sør-Øst er 1, 4 milliarder i minus, er det bare sparing de kan holde på med. En svær reform er også på trappene. Jeg er lei av at politikerne ikke motiverer folk når de innfører radikale endringer. Det skjer gang på gang. Det smitter over på fagorganisasjonene som skal levere gode løsninger.

Jubileum i operaen
Neste år feirer NSF hundreårsjubileum med et tosifret antall millioner. Normann er begeistret.

– Litt sårt å droppe det prosjektet?

– Jeg skulle likt å høre jubelbruset i operaen. Men jeg blir vel invitert. Da tar jeg på bunaden og kommer.

Millionbruken forsvarer hun med nytteverdi i lang tid etterpå.

– Vi ser at når vi gratulerer sykepleierne med dagen 12. mai med annonser i avisene, så blir de glade og stolte. Slikt er viktig.

Huset skjelver mens trikken dundrer forbi. Hun setter seg ved pc-en igjen. På bordet ligger Ukeavisen Ledelse. Den handler mest om menn. I november skal en annen sitte i stolen hennes. Valget står mellom en kvinne og en mann.

– Det bør vel bli en kvinne?

– NSF har jo 93 prosent kvinner, sier hun.

– Da skriver jeg det.

– Nei, nei. Landsmøtet bestemmer. Kvalifikasjonene er viktigst.

( Etter dette intervjuet trakk den mannlige kandidaten – Kjell Erik Ullmann Øie – seg fra sitt kandidatur som forbundsleder. Red. anm.)