– Politikere må investere i helsepersonell

Jeg våknet opp på sykehuset. Det var natt, og livet mitt var kjørt. Ut av vinduet kunne jeg se at det regnet. Mørke tordenskyer drev mot vinduet. «Mulig TIA», hørte jeg det ble sagt. Jeg var redd, men ikke på den måten jeg pleier å være. Noe hadde sluppet taket. Alle forsto at jeg ikke kunne bli frisk. Alle bortsett fra meg. Så sa en lege: «Pasienten har en alvorlig arvelig hjertesykdom. Eneste gjenlevende av en familie på fem.»

Jeg lukket øynene, og foran meg så jeg familiebildet av mor, far, bror, og tvillingsøsteren min. Døde. Alle var borte. Jeg sto her igjen, familieløs. Hvordan hadde det skjedd, og hvorfor? Sakte hadde den genetiske arven fra mor og far satt inn. Begge var bærer av en alvorlig hjertesykdom. Begge bar sykdommen i seg, og når de møttes i stor kjærlighet og forelskelse da de var unge, ante de ikke noe om at de var syke. 

Begge døde 49 år gamle.

Sykepleierne på nattevakt

Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal leve på trass selv om jeg har en alvorlig hjertesykdom. Den natten jeg ble skjev i ansiktet, fikk jeg se hvordan omtanke i praksis kan arte seg. Jeg slumret ut og inn av søvn og våkenhet. De gangene jeg var mellom disse tilstandene, var de beste. Jeg var ingen steder. Mine bønner til Gud ble hvisket frem: «Ikke ta meg med nå. La meg få bli litt tid til. Det er jo bare noen måneder siden jeg bisatte tvillingsøsteren min.»

«Jeg stjal kake og brus på søndagsskolen. Jeg har bedt om unnskyldning for det mange ganger. Hvorfor straffer du meg på denne måten? Du som er allmektig kan vel hjelpe meg?». Så oppdaget jeg på overvåkningen at hun som lå i en annen seng, var veldig dårlig. Hun gråt. Jeg lukket øynene og ringte på den røde knappen ved sengen. 

Men før jeg rakk å si noe, sovnet jeg. Tordenværet hadde for alvor kommet nå. Det brakte løs med lyn som kom nærmere. Lyset i rommet ble senket. Det var nattskiftet som kom på jobb. Det var det siste jeg kunne huske. Lyset som ble borte. Bippingen i intravenøsmaskinene. De som hjalp folk til å overleve.

Jeg våknet. Det var ro i avdelingen. Så duppet jeg av igjen. Brått våknet jeg av at en sykepleier snakket lavt til meg Hun sa: «Jeg vil nødig forstyrre deg, men kan du si meg hvilket årstall det er nå? Og, hvilke dag det er i dag? Så må jeg vite hva du heter.»

Det siste jeg måtte gjøre, var å klemme hendene hennes. Deretter tok hun blodtrykket. Brått lynte det utenfor vinduet. Lyset ga et vakkert skinn over sykepleieren. Jeg var sliten og tenkte at nå kom den engelen jeg hadde ventet på.

Behovet for nærhet

Gud hadde hørt min bønn, og jeg skulle igjen få møte familien min. Jeg var ikke lykkelig her på jorden. Jeg opplevde en slags ensomhet som ikke kunne deles med noen. Jeg følte meg ofte til bryderi. Noen ganger sanset jeg at en av overlegene ville meg vel, men jeg hadde for mange spørsmål til at noen av dem holdt ut. Jeg spurte om ting de ikke kunne svare på. Noen ganger savnet jeg at de trøstet meg, tok hånden min og sa: «Du er her nå. Vi forstår det ikke er lett.» Kanskje de kunne strukket seg til å holde hånden min litt lenger.

Men når noen av disse barske mannlige overlegene trer frem fra de dype skoger, blir jeg litt redd. Og jeg blir bekymret over å være til bry og bekymret over at jeg spør om alt jeg lurer på. Svar som: «Ja, du vet jo hvordan dette er. Trist, men det er nå slik.» Noen ganger har jeg tenkt at jeg sliter litt med barske mannlige kardiologer. Tøffinger som selvfølgelig ikke kan ta til seg alt føleriet jeg sitter med. Jeg husker en av disse overlegene sa til meg: «Har du en psykolog?». «Nei, ikke nå», svarte jeg. Han så opp i taket. Så var det gulvet som møtte blikket hans:

«Det er nok lurt å finne noen å snakke med i din situasjon, sa han.»

Jeg blir forbannet på politikerne

«Det er jo deg jeg vil snakke med», tenkte jeg. Du som har all makt på avdelingen. Du som kan snakke sant til meg. «Jeg har levd med mye tap», sa jeg. Han nikket. På vei ut av døren, stoppet han. Han så på meg igjen. «Jeg er ikke så god på å fortelle eller hjelpe på det mentale plan. Men, de sier jeg er en god karkirurg.» Jeg smilte til ham. «Takk for at du gjør en god jobb der», sa jeg. Han nikket. Så gjorde han noe uventet. Han la høyre hånd på hjertet sitt. Jeg så at han var berørt. En sykepleier var på vei inn. Jeg ble så rørt av det overlegen gjorde mot meg.

Han ba sykepleieren bli med ut i gangen. Jeg aner ikke hva de snakket om. Men det jeg vet, fordi jeg våknet et øyeblikk den natten, var at jeg ikke var alene. På en stol satt sykepleieren og strøk meg over hånden. Jeg så den samme overlegen stå ved vinduet. Jeg følte at han passet på meg. Jeg ble så rørt. Tordenværet skulle vare i noen dager. Været var ustabilt. Jeg var litt mer stabil.

Jeg lukket øynene og kjente en fred jeg aldri før hadde kjent. Så kjente jeg at jeg ble forbannet på politikere som jeg aldri hadde trodd skulle sultefore sykehusene og mange ganger gi blaffen i helsepersonell.

Politikerne har et valg! De kan velge å gi dem som hjelper oss – når livet er skjørt – en god lønn. De kan slutte å sultefore helsepersonell. Det er en god investering for hele samfunnet og fremtiden for oss mennesker.

Uventede sykdomsutbrudd kan komme oftere. Hva gjør politikerne om det blir stor mangel på helsepersonell?